Sykling og smerte... bli vant til det!

Han som akkurat slo meg i spurten... er han sterkere enn meg eller er det bare det at han presset seg hardere? 50m før mål da kroppen min skrek ut at jeg ikke kunne fortsette - så slakket jeg av, men han fortsatte. Kanskje følte han nøyaktig den samme smerten? Men han ignorerte det og tok de siste ti tråkkene som skulle til for å holde farten oppe til han passerte målstreken. Jeg kunne ha slått han, men jeg orket ikke. Det gjorde for vondt.

Da Mark Cavendish ble intervjuet etter første etappe i Giro d’Italia i år om hvordan han opplevde seieren, sa han at den lange spurten var ekstremt tung, men at “a good sprinter kan sprint even if he is far into the red zone”. Sagt på en annen måte så klarer en god spurter å ignorere alle signalene fra kroppen, som forteller at man skal sette seg ned på setet og hvile, og allikevel sette inn en siste spurt! Det er en mental kamp mellom hodet og kropp - og de beste syklistene har psyken som skal til for å presse seg hardere enn det de aller fleste av oss klarer.

Cav presser seg deg lille ekstra for å vinne (copyright AP)

Å tåle smerte gjelder ikke bare spurtere. Alle gode syklister er flinke til å tøye grensene sine og presse kroppen sin hardt. Faktisk så tror jeg ikke det er mulig å bli en god syklist om man ikke er god til å takle smerte. Det ligger helt i kjernen av hva som skal til for å bli god på sykkel: Syklister drar ut og sykler “over evne” og bryte ned muskulaturen - og når de hviler etter treningen så superkompenserer kroppen med å bli sterkere og raskere. Og dette må gjøres gang på gang på gang på gang. Greg leMond sa “It never gets easier. You just go faster.”. For det blir aldri noe mindre smertefullt - smerte er en integrert del av sporten uansett hvilket nivå man sykler på. Faktisk er det kanskje slik at det blir verre jo bedre man blir - for det er på det øverste profesjonelle nivået at utøverne er best på smerte. Det er derfor de har kommet til det nivået de er på! Som Giovanni Visconti da han vant etappen opp til Galibier i Giro'en et par uker siden: Han kollapset gråtende rett etter målgang uten krefter til å klare å stå på bena. Men han vant!!

Visconti kolapser etter målgang på Galibier

Eller hva med Cancellara i årets Paris-Roubaix? Han har riktignok en kapasitet som overgår det meste, men han også er ekspert i å presse seg til det ytterste. Etter målgang klarte han heller ikke stå på bena og måtte hjelpes bort til bussen av støttepersonell fra laget. Det er kombinasjonen av å være sterkest både i hodet og i kroppen - og han vant også!

Cancellara støttes bort til lagbussen etter målgang i Paris-Roubaix

Ofte hører man mosjonister sammenligne hvor mange timer de har trent eller hvor mange kilometer de har syklet. Men man blir ikke nødvendigvis blir raskere på sykkel av å sykle lenge eller langt! Du må også bevege deg inn i verdenen av melkesyre og blodsmak - ofte - for å få ut ditt fulle potensial. Det finnes ingen snarveier rundt smerten om du ønsker å bli god!

Tyler Hamilton skrev om dette i boken hans "The Secret Race". Han var selv kjent for å kunne presse seg selv til deg ytterste - bl.a. da han vant en etappe i TdF 2003 med brist i kragebeinet. I boken skriver han at “You can’t block out the pain. You have to embrace it.”. Med det sier har at som syklist så må man rett og slett bli vant til det. Smerte er så vanlig både under trening og i ritt at som syklist så må du omfavne det! Uten smerte blir du ikke god. Uten smerte vinner du ingen ting.

"You can't block out the pain. You have to embrace it."

Når man ser på profesjonelle ritt på tv så blir man ofte imponert over utøvere som velter (og kanskje får massive skrubbsår), men reiser seg opp, setter seg på sykkelen og fortsetter! Hvordan klarer de det, tenker man. Det må da gjøre vondt!? Men, basert på egne erfaringer, når man sykler videre med sår så forsvinner ofte disse smertene ganske raskt. Det vil si: De forsvinner egentlig ikke, men de blir overskygget av alt det andre som skjer med kroppen når man sykler med høy puls og melkesyre. Det er først når man kommer i mål og melkesyra avtar at man merker hvor vondt skrubbsårene egentlig var!... Disse skrubbsårene, som normalt ansees som noe som gjør svært vondt, kommer altså helt i skyggen av den normale smerten en syklist går igjennom i løpet av rittet.

Johnny Hoogerland etter et stevnemøte med piggtråd... (c: Laurent Rebours/AP)

Det blir ikke bedre av at sykling er en utendørsidrett. Om man skal hevde seg godt blant sine likesinnede - hvorvidt dette er andre proffer eller aktive mosjonister - så kan man ikke droppe treninger fordi det er dårlig vær! Man kan kanskje sitte på rulla i ny-og-ne, men den beste treningen er ute - så det er der man må. I vinter da jeg dro ut i sludd og syklet melkesyredrag så var det kanskje litt kjiipt da (selv om jeg riktignok finner en viss glede/tilfredsstillelse i det også) - men det hjalp - og formen er bedre i år enn i fjor takket være grunnlaget fra vinteren.

Kort oppsummert: Neste gang du kjører et intervall-drag opp en bakke, spurter mot en kamerat mot et veiskilt, eller kniver om en plassering i et ritt, og kroppen skriker til deg at du skal stoppe så husk på følgende: "Pain is temporary. Quitting lasts forever." - og ta de siste ti tråkkene som skal til for å få forhjulet ditt foran mannen ved siden av deg! Sykling er smerte - og klisjeen er så sant så sant: "No pain, no gain."