Master-NM 2013 - rett i asfalten

Alt arbeidet, alle forberedelsen - rett i vasken i løpet av et brøkdels-sekund. Det er en del av sporten og man havner i de med jevne mellomrom. Det er lenge siden jeg har vært i en, så da var det vel min tur i dag. Shit happens.

----------------------------------------------------------------------------------

Jeg har tatt initiativ til å få igang en rulle. Stig fra Rye spør meg "Martin, hvorfor kjører vi rulle?". "Vi skal kjøre inn de to som er i brudd", svarer jeg. Han sklir rundt, og inn foran meg. Snart ligger to andre syklister foran han igjen. Vi er på vei over en liten bro og farten er redusert til rett under 40kmt. Så gjør mannen foran Stig en litt-for-brå bevegelse, og kanskje ligger Stig også litt for tett med forhjulet. Da skjer ting veldig raskt.

I et brøkdels av et sekund ser jeg at Stigs sykkel vrenges sidelengs og han er i ferd med å bli kastet forover med hodet og venstre-del av kroppen på vei ned i asfalten. Dette skjer rett foran mitt forhjul og jeg rekker ikke klemme på bremsehendlene en gang før jeg kjører inn i han. Jeg treffer ham og stuper over både styret mitt og han, da han er i ferd med å dundre i bakken, og det kjennes ut som skoene mine ikke løsner fra pedalene før jeg har slått hele kolbøtten. (At sykkelen tok mye av støtet er nok grunnen til at jeg slapp såpass billig unna.). Jeg ruller et par ganger rundt på asfalten og da jeg stopper ser jeg at en rekke andre syklister bak meg også går ned.

Panikk: "Jeg må komme meg raskt igang!!". Det er det eneste jeg tenker på og løper tilbake til sykkelen og får revet den til meg og hopper opp på den. Bakdekket har eksplodert og slangen tyter som en liten ballong ut av en rift i fordekket også. Høyre girsjalter er vridd 45-grader innover og kjedet har falt av. Dette går ikke. Panikken gir seg da jeg konstaterer at alt er over. Først nå puster jeg ut og kikker rundt meg for å forsøke å helt forstå hva som har skjedd. Jeg ser at det renner blod ned fra kneet mitt og fra leggen. Begge albuene gjør vondt. Heldigvis har jeg hansker på og håndflatene kjennes helt fine ut. Bare skrubbsår - dette gikk bra.

Da ser jeg Stig: Det er blodflekker på asfalten og han ligger og klynker mens han holder seg til brystet. Flere har kommet til og noen har allerede ringt etter ambulanse. De andre syklistene kommer seg avgårde en-etter-en, og det tar ikke lang tid før en ambulanse er der. Stig har tydeligvis hjernerystelse og er ikke "helt med"... ambulansepersonellet tar ingen sjanser og setter på han nakkekrage og bærer ham forsiktig inn i bilen. Han har vondt, men det kan se ut som det går bra. Og før jeg vet ordet har det forvinner han også i bilen, og jeg er den eneste gjenværende syklisten på ulykkesstedet....

Slapp med noen skrubbsår

----------------------------------------------------------------------------------

I etterkant kan jeg si at jeg var igrunn ganske heldig - jeg fikk bare noen skrubbsår og blåmerker. Sykkelen fikk noen skraper, men ingenting alvorlig der heller. Det er små marginer når man stuper i asfalten i nesten 40kmt, og jeg kjenner flere som har brukket både skuldre-, krage- og ribbein i lavere hastigheter enn dette. Da jeg satt skuffet i bilen senere på dagen på vei tilbake til Kristiansand fikk jeg takk i Stig på telefon. Han lå på Tønsberg Sykehus og kunne heldigvis fortelle at det gikk bra med han også. Brist i noen ribbein og kraftig forslått både i hodet og overkropp samt noen kutt, men heldigvis skader man greit overlever.

Jaja - en skuffende dag - men det kommer flere ritt med nye sjanser - og det om ikke så lenge til heller nå som kroppen ikke fikk noen varige skader! :-)

Fikk forresten filmet spurten i klassen min. Her er den: