Solotur på 575km rundt Sør-Norge på vei til Kristiansand!

Fra tirsdag kveld til onsdag kveld syklet jeg solo på en runde rundt Sør-Norge på 575km og med 9k høydemeter (link til Strava med kart og detaljer her). Turen tok litt over 25 timer med kun korte stopp for å kjøpe proviant på bensinstasjoner, ta noen bilder, og for å kikke på kartet. Her kommer en (kanskje noe vel detaljert) beskrivelse av denne flotte turen!

I mål! Ingenting slår Coca-Cola på glassflaske. Iallefall ikke etter en lang sykkeltur! ;-)

Bakgrunn og planlegging
I fjor gjennomførte jeg prosjektet Tryvann TiTusen, og jeg har i en lengre stund fundert på hva som skulle bli årets utfordring - men med nyfødt barn så måtte jeg nesten bare vente til muligheten dukket opp i forhold til øvrige planer. Da vi bestemte oss på kort varsel på å dra til Kristiansand fant vi ut at de andre kunne kjøre bil i forveien mens jeg kunne komme etter på sykkel! Sykkelruta ble planlagt på mandag, og det gjorde jeg ganske enkelt ved å la Google Maps gi meg en sykkelrute fra Stabekk til Kristiansand - så tok jeg tak i midten av den blå streken og dro den litt over til venstresiden av Sør-Norge. Da gikk den anbefalte ruta fra å være 345km tl å bli 554km! Og jeg tenkte at det var en fin distanse fordi det er lengre enn Trondheim-Oslo! Artig med en solo sykkeltur som er lengre en Styrkeprøven!

Avansert ruteplanlegging....

Det jeg ikke tenkte nok på var at den valgte ruten ville vise seg å være mer krevende enn jeg forutså ettersom den går frem og tilbake over en rekke fjell. Om jeg hadde tippet i forkant hadde jeg kanskje sagt 4-5 tusen høydemeter - mens fasiten tilslutt ble omtrent det dobbelte: Ca 9 tusen høydemeter! I tillegg så var selve rutevalget - særlig de siste 150km ganske idiotisk enkelte steder - bl.a. syklet jeg ca 50km på kuperte grusveier. Så det er mye av ruten jeg definitivt ikke ville ha anbefalt - iallefall ikke på racer... Men på min tur, da jeg først var igang, var jeg fast bestemt på å følge notatene mine helt slavisk for å være sikker på at jeg fikk de kilometerne jeg hadde planlagt.

Som ifjor bestemte jeg meg for å ta nattsyklingen først, og planla derfor start kl 19 på tirsdag. Etter at kona og mini kjørte avgårde til Kristiansand tirsdag morgen hadde jeg derfor hele dagen på å forsøke å hvile og gjøre meg klar. Jeg tror aldri jeg har vært så nervøs før et sykkelprosjekt før (ritt eller hva som helst) - ikke var det mulig å sove og jeg bare ruslet rundt hjemme med sommerfugler i magen. "Klarer jeg å gjennomføre dette?"... Men som ifjor bestemte jeg meg bare for at man vet ikke før man prøver,

Etter å ha sjekket yr.no - som kunne fortelle at det ikke ville bli kaldere enn 12 grader på Seljord (mer om dette senere...) - droppet jeg å ta med vindvest, varme hansker, varme knær og øvrig "ekstrabekledning". Pakkingen gikk unna ganske raskt. I tillegg til vanlig kort/kort bekledning med tynne racing-skoovertrekk pakket jeg slange & pumpe, mobil, kamera, løse armer, et par tynne innerhansker (små av ull), notatene mine med veibeskrivelse, noen bars/sjokolader, og visa-kort. På sykkelen satte jeg på et Knog-baklys. Jeg hadde også vært innom Shells "Stasjonsguide", som kunne informere at det fantes døgnåpne bensinstasjoner bl.a. i Notodden, Seljord og Høydalsmo - så det ville ikke bli noe problem å stoppe noen steder selv om det var midt på natten (mer om dette også senere...).

Ok - let's do this!!!

De første 18 timene: Turen
Med kraftig motvind opp til Liertoppen og mye nærgående biltrafikk ut til Hokksund forsøkte jeg bare å sykle rolig og komme greit igang med turen. På vei opp bakkene før Notodden bikker temperaturen ned til 7 grader (har det på GPS'n på styret) og jeg blir skikkelig kald. "Dette stemmer ikke helt med yr.no", tenker jeg...

Kveldssol i Asker

Jeg ankommer Notodden litt etter kl 23, og Shell stasjonen er stengt!?... Jeg sykler tilbake til Esso i sentrum som heldigvis er åpen. Det viser seg at "døgnåpent" bare er et markedsføringsuttrykk brukt på hjemmesidene til Shell. De har tydeligvis ikke trodd at noen ville ta dette bokstavelig - og iallefall ikke at en kald og sulten syklist ville banke på døren midt på natten med hans to tomme drikkeflasker.

Jordene mellom Hokksund og Kongsberg

For å utbedre bekledningen min kjøper jeg på Esso en 3-pakk "Norgessokker" og en refleksvest (dette var de eneste klærne de solgte). Et par av sokkene trer jeg over sykkelskoene (river hull til cleats'en) for så å ta skoovertrekkene over der igjen. De andre sokkene knyter jeg sammen til et skjerf og tar rundt halsen. Refleksvesten snurper jeg sammen og fester med sikkerhetsnåler og tar på bak-frem (mer vindbeskyttelse slik) slik at det blir en fin vindvest! En hyggelig lastebilsjåfør i kassen kan også fortelle meg at Shell i Seljord faktisk er døgnåpen og jeg vil kunne stoppe der senere.

På vei over neste lille fjell (ca 430moh) til Seljord bikker temperaturen ned til 3,5 grad - og jeg blir ekstremt kald på vei ned - i tillegg så er dette det mørkeste tidspunktet og jeg ser igrunn ikke så veldig mye. Kommer inn på bensinstasjonen ca kl 02 med skjelven over hele kroppen. Her kjøper jeg det eneste plagget de selger: Et par arbeidshansker. I tillegg får jeg aviser og plastposer. Jeg knyter en plastpose rundt hodet og ørene, tar avisene (Telemarks Avisa) inn under trøya, og knyter plastposer rundt knærne. Nå ser jeg relativt crazy ut - men det er midt på natten og jeg skal snart over et fjell hvor det kanskje ville være ned mot null grader. Ettersom det også ville bli minst 7 timer til neste gang jeg ville finne en åpen kafé eller bensinstasjon fyller jeg opp baklommene med kjeks og sjokolader - og etter et par pølser og en kaffe setter jeg avgårde oppover fjellet.

Martin "MacGyver" Hoff forbereder seg på fjelltur...

Det var egentlig først etter Seljord at jeg begynte å nyte turen. Jeg fikk opp varmen, og ble faktisk ikke kald igjen til tross for at temperaturen lå på mellom 2 og 5 grader i flere timer. Alle MacGyver-triksene fungerte utmerket! Det tok heller ikke lang tid etter Seljord at det også begynte å bli gradvis lysere - så nå så jeg også hvor jeg syklet og fikk også begynt å kikke litt på omgivelsene. Veien oppover igjennom Morgedal i retning Haukeliseter er en utrolig flott vei, og etter at jeg tok av i retning Dalen ble det også helt trafikkstille (alle kjører over Haukeli). Litt før nedkjøringen til Dalen ser jeg 3 elg innenfor et tidsrom på rundt 10min alle på forskjellige steder - i tillegg til et par rådyr. Og i starten av nedkjøringen på vei rundt en sving står en elg-ku helt inntil veien der jeg sykler (men med et gjerde imellom oss) - og jeg tror vi begge to fikk et støkk da vi plutselig ble oppmerksomme på hverandre med bare noen få meter imellom!

Bakkene på hver side av Dalen er bratte! Sjekk de flotte hanskene!...

På nedkjøringen til Dalen, som har kule serpentinersvinger, mister man 700 høydemeter, for så å måtte sykle opp igjen ca 800hm på den andre siden. Deretter sykler man ned 600hm til Nomeland på den andre siden, for så å starte på nye 800hm opp igjen på fortsettelsen av Suleskarvegen mot Lysebotn. Så det er ikke rart at det ble en del høydemeter på turen... Stigningen fra Nomeland (ca kl 07:30) er den første hvor jeg virkelig begynner å kjenne det i bena - og de første 3km av denne stigningen har en snittstigning på 10% samtidig som veien går nesten i en rett strek. Det er noe demotiverende å kunne se mer enn 1km rett veistrekning foran seg som har 10% snittstigning. En bit av starten på denne bakken er i bildet under (sett nedover på starten).

"10%-bakken" sett ovenifra nedover - helt jevn og strak.

Nå var jeg på Skuleskarvegen (den startet forsåvidt før Dalen) fra Nomeland mot Lysebotn som er skikkelig opp på fjellet! Og med strålende sol og nesten ingen andre der så ble denne delen av turen en fantastisk naturopplevelse. Jeg har kjørt over en del fjelloverganger i Norge i bil før, men det er noe spesielt å sykle - man har så god tid på å ta inn omgivelsene at opplevelsen er en helt annen.

Suleskarvegen på ca 1000moh.

Etter at jeg hadde kommet opp på rundt 1000moh så tenkte jeg at det kom til å bli mye lettere, men veien er utrolig kupert og det var reneste berg-og-dalbanen selv om jeg "endelig var oppe".

Litt sightseeing!

På slutten av fjellovergangen ble det endelig litt "enkel" sykling nedover dalen mot Sinnes og Tonstad. Det var utrolig behagelig å slippe de verste bakkene en periode og jeg feiret med dobbel wiener i brød og "påmmfritt" i Tonstad!

Nå startet igrunn slitet... "Gamleveien" (Google Maps anbefaling...) mellom Tonstad og Sira er på 35km med det meste grusvei (litt asfalt ved start/slutt) og ca 1500 høydemeter stigning som er et resultat av x-antall brutale grusknekkere. Heldigvis kjører jeg på 25mm dekk om dagen som hjelper litt - og at Roval karbonhjulene har vist seg å kunne tåle en skikkelig støyt - men det er uansett ikke noe kult å forsøke å finne et spor opp en bratt bakke hvor bakhjulet ikke spinner pga all grusen - gang på gang. Denne veien virket som den aldri ville ta slutt. Jeg var ganske glad da jeg ankom etter ca halvannen time til broen på bilde under som markerer ankomst Sira... puh!

Broen før Sira

Det ble riktignok en kortvarig glede for fra Sira fortsatte rutevalget i samme sport (bokstavelig talt) med nye grusveier og brutale bakken. Utsikten og omgivelsene var iallefall flotte her - så jeg tok tid til et bilde over Sira:

Sira i bakgrunnen - akkurat syklet opp første del av grusveien...

Siste delen av turen fra Kvinesdal og inn til Kristiansand tok jeg kun ett bilde til (se "asfaltbilde" i neste avsnitt), men denne delen av ruta er ikke så spennende så det er ikke så farlig heller! Ingeniørene bak Google Maps fortsatte å sende meg ut på grusveier - og strekningen mellom Kvinesdal og Laudal på ca 50km gikk i all hovedsak på små bølgete grusveier inne i skauen. Idiotisk som det kanskje virket så var jeg uansett fast bestemt på å ikke avvike fra rutevalget.

De siste 7 timene: Smerten
Ä sykle med middles intensitet over lang tid er som en skruestikke som strammes sakte til og smerten øker i små doser veldig gradvis. I tillegg kjenner man den snikende generelle utmattelsen og trettheten og man begynner å få vondt mange ulike steder. De siste timene hadde jeg vondt på så mange ulike plasser at jeg kunne omtrent nevnt hvilken som helst kroppsdel. Verst var under føttene, knærne, rumpa, korsryggen og håndflatene.

Mot slutten gled jeg bare inn i en slags ikke-tenkende tilstand, hvor eneste fokus var å få jobben gjort. Glemte f.eks. å ta noen flere bilder og sluttet å kikke på landskapet rundt meg. Bare syklet, stoppet for å fylle vann, spiste fra baklomma, stoppet for å sjekke rutebeskrivelsen, og syklet mer. Ruten var, som nevnt, rene idiotiruta som gikk bl.a. på nesten 5mil grusvei (til..) mellom Kvinesdal og Laudal. Et av de få stedene det var asfalt var det veiarbeid med splitter nylagt asfalt og gutta ga meg valget mellom å snu eller fortsette til fots 1km i grøfta... Å snu og sykle tilbake til Kvinesdal var selvfølgelig helt uaktuelt.

1km rusling ved siden av ny asfalt (for myk til å sykle på)...

Flere ganger tenkte jeg at "det er rart hvor mye kroppen tåler". For en del år siden så tror jeg ikke at jeg hadde orket og at jeg hadde hørt på kroppens signaler lenge før og stoppet opp. Men når man har pushet grensene sine nok ganger blir man tryggere på at kroppen tåler det og man får selvtillit nok til å vite at det går bra og at det er bare å fortsette.

Tips: Man må bare ikke stoppe for lenge. Det er verre å komme igang igjen enn det det er å la vær å stoppe!

Trettheten var faktisk ikke et problem (som mange tror) - men det er nok mest fordi det er "overskygget" av mye annet. Etter jeg kom fra til Kristiansand så kom den trettheten ganske raskt!

Mälgang: Gleden
Hvorfor gjør man slikt? Det er en liten bit av meg som hvisker til meg at dette og Tryvann TiTusen er tåpelige selvrealiseringspåfunn som jo ikke en gang er god trening...

Men, når man utfordrer seg selv såpass at man er nervøs før start fordi man ikke er sikker på om man klarer det, og på slutten av det hele kan strekke hendene i været og si "Jeg klarte det!" samtidig som man blir omfavnet av sin familie (og 3 uker gamle pjokk som akkurat har begynt å smile!) - da faller alle brikkene på plass. Ja, store deler av turen var flott og en fantastisk opplevelse i seg selv, men "meningen" kommer igjennom å utfordre seg selv, samme hva det måtte være, og forsøke, og forhåpentligvis klare, å gjennomføre det. Og gleden var stor både i går kveld, hvor jeg forsøkte mitt beste å holde meg våken ved middagsbordet, og i dag, dagen derpå.

Men det holder nok kanskje med ett slikt prosjekt i året! :-)

100m igjen! :-)