Birkebeinerrittet 2013 - drikkeproblemer!

Da var årets gjørmeprosjekt vel overstått. Alt-i-alt så gikk det helt greit, men jeg hadde en del problemer underveis og klarte ikke min ambisjon om å komme under den magiske 3-timers grensen. Men det kommer nye sjanser - og det allerede til neste år! :-)

I år så var jeg med på Bærum og Omegns opplegg med buss (inkl obligatorisk loddkjøp) og madrassovernatting. (Tips: Ta med pute og stretch-laken i tillegg til soveposen. Og ørepropper, of course.). Se bilde fra fotograf Frank Solberg under. Jeg ligger midt på gulvet et sted!

BOC barnehage - (c) Frank Solberg

Terrengsykkelen min hadde jeg ikke gjort en eneste ting med siden fjoråret. Bokstavelig talt bare børstet av gjørma som satt fast fra i fjor, oljet kjedet, og hatt et par turer i Nordmarka før rittet. Til neste år så må jeg nok ta noen grep her for den begynner å bli slitt sliten - kjedet er så slitt at det er alt for langt, og jeg tror både drev og kassett må byttes også... virket også som bakre bremsekloss var slitt ut... kanskje på tide med ny mtb? Jeg tror også jeg skal gå tilbake til dempegaffel igjen. I år guts'et jeg litt mer utfor bl.a.i Ballettbakken - og man føler seg ikke spesielt trygg i høy hastighet ned her med stiv gaffel.

Sykkelen 2013 og 2012. Identisk.

Ellers startet jeg uten lange ermer og knær, men med lange mtb-hansker og skoovertrekk. Smurte inn ben og armer med varmekrem bare. Selv med 6 grader senere på Storåsen så gikk dette helt fint. Ble riktignok litt nummen i hendene mot slutten av rittet og hadde problemer med å gire, men ingen store problemer.

Min opplevelse av rittet

I fjor var det gøy å sykle Birken. I år var det ikke det. Det ble en tur full av negative tanker og en kropp som ikke fikk nok drikke og mat (ingen mat faktisk):

Mens alt fungerte bra i 2012-utgaven så begynte ting i år å gå galt ganske tidlig. Etter Skramstadsetra på den litt humpete nedkjøringen så spratt begge flaskene ut av holderne og ble borte... Jeg hadde ikke engang tatt første slurk!... Med en målsetning om å komme under 3-timer så er det helt essensielt å henge med gruppen sin og da har man kun tid til å rive med en kopp i hånden på drikkestasjonene . Når jeg da oppdaget at jeg hadde mistet flaskene så visste jeg at det kom til å være tre drikkestasjoner iløpet av resten av rittet. Tre kopper vann/sportsdrikk resten av løpet med andre ord... ikke nok. Nå visste jeg at jeg på et eller annet tidspunkt sannsynlig ville gå på en smell... så løpet fortsatte nå med mange negative tanker: «faen, faen, faen, faen».

Dette ansiktsuttrykket er omtrent hva jeg tenkte også! (c) Ola Morken

Jeg hadde notert meg et 3-timers skjema og lå fortsatt på dette ved Kvarstad på 1.43. Men nå var munnen som sandpapir og jeg har frysninger (typisk dehydrert symptom). Jeg har heller ikke spist noe for det er såpass vanskelig å spise bars uten drikke at jeg ikke turte å prøve. På Kvarstad bremser jeg derfor opp for å forsøke å drikke tre kopper – og da blir gruppen min borte. Med tiltagende dårligere vær og regn/vind ble det en skikkelig nedtur å sykle opp til Storåsen og vite at min 3t målsetning nå hadde gått i vasken. Dagens lille opptur var da jeg så en United Bakeries kar litt før Storåsen som stod med noen flasker – da skrek jeg bare ut: «GI MEG EN FLASKE – JEG HAR MISTET MINE». Han hadde ikke mye valg for å si det slik. Han rakk akkurat å si «eh... det er litt cocacola på den» før jeg nappet den ut av hånden hans. Takk til UB for den! Og den flasken gjorde underverker! Fra Storåsen til mål hadde jeg plutselig masse overskudd igjen. Her syklet jeg faktisk en av de aller raskeste tidene på lørdag og passerte svært mange andre på vei ned.

Dagens opptur : Cocacola på en Winforce flaske. Takk til United Bakeries for den!

Da jeg kom i mål var jeg så misfornøyd med løpet og skuffet at jeg ikke var mye tilsnakkendes. Det hjalp heller ikke at chainsuck gjorde at jeg mistet 20 sekund+ i de to siste svingene da kjedet låste seg fast og det var like før jeg måtte hoppe av sykkelen og løpe de siste 100 meterne (straffen for å ikke vedlikeholde skikkelig). Gikk strake veien til bagasje og garderobe med tanke om å komme meg hjem så raskt som mulig.

Humøret ble tilslutt litt bedre da jeg var ferdig skiftet og kom ut i Haakons Hall. Først fikk jeg en fin glasstallerken fordi jeg hadde fått mitt 10’ende merke, og da jeg fikk kikket igjennom resultatlista og sett at jeg hadde syklet på 3:03:48 – så konstaterte jeg at det var ikke var så sinnsykt mange foran meg som jeg hadde inntrykk av ute i løypa. Etter en grillpølse i brød og enda litt mer cocacola så var livet verdt å leve igjen.

Får prøve igjen til neste år!