Tur til Hawaii for å sykle "verdens hardeste bakke"!

Mauna Kea ("det hvite fjellet") er en sammenhengende stigning med 4200 høydemeter fra stranden i Hilo, Hawaii. Jeg dro dit ens ærend for å erfare hvordan det er å sykle dette monsteret, og jeg klarte (heldigvis...) å sykle til toppen. Jeg kan bekrefte at den fortjener navnet som kanskje den "mest ekstreme sykkelklatringen i verden"!

Jeg hadde ikke hørt om fjellet selv før et par måneder siden når jeg satt og google'et etter hvilken sykkelklatring som har den største høydemeterforskjellen i verden - og da kom jeg frem til denne. Det kan hende at det finnes stier for terrengsyklister i Himalaya e.l. som har større høydemeterforskjell, men Mauna Kea har altså primært asfalt (som et resultat av observatoriene på toppen) som gjør det mulig å sykle på en landeveissykkel (ja sånn ca iallfall.. mer om dette senere), og kun oppoverbakke hele veien. Det finnes flere forsøk på å rangere sykkelklatringer på vanskelighetsgrad ved bruk av formler som bl.a. tar høyde for distanse, stigningsprosenter, og høydeforskjell - som Fiet's index (fra et blad i Nederland) og Climbmybike sin vanskelighetsgradindeks. Mauna Kea kommer soleklart på topp-plassen på dissene listene! Se link her til Climbmybike sin rangering.

Fjellet er ansett som et hellig fjell hos lokale i Hawaii og det er ikke uten motstand at det har blitt satt opp milliarder av dollar i teleskoputstyr fra hele elleve land på toppen av fjellet. Mauna Kea er nemlig også ansett som et av de beste stedene i verden å kikke på stjernene - delvis grunnet at det er nærme ekvator, men også fordi det nesten alltid er over skyene og er langt unna by-belysning. Som et resultat av observatoriene på toppen har man fått anlagt en asfaltert (stort sett) vei opp til toppen - noe som også gjør det mulig å sykle opp!

Reisen ble en realitet da jeg oppdaget at det var mulig å kjøpe tur/retur billett med United Airlines fra Oslo for rett over seks tusen kroner (og da får man faktisk bonuspoeng nok til en tur/retur reise innenlands i Norge senere med SAS). Flyet dro fra Oslo på torsdag (6 nov), jeg syklet fredagen, og fløy fra Hawaii igjen på lørdag med landing Gardermoen mandag morgen og rett på jobb. Bare to dager jobbfri og seks tusen kroner fattigere!

Før jeg dro kom jeg i kontakt med Jonathan Rawle, en profesjonell fotograf som også er sjef for den lokale fotoklubben, og vi ble enig om en (relativt symbolsk) pris for at han skulle følge meg opp i en 4x4 bil samt ta bilder. Han var ekstremt entusiastisk og dro til-og-med opp med bil et par dager før jeg fløy ned for å speide ut gode plasser for å ta bilder. På selve dagen tok han også med en "assistent", også fra fotoklubben, som også tok bilder selv. Resultatet ble et kanonbra støtteapparat!

Svært entusiastiske Jonathan

Ettersom det er over 7km med grus på vei opp Mauna Kea fikk jeg låne Specialized sin nye Diverge-sykkel, som er en ny serie fra Specialized som ligner litt på en cyclocross-sykkel, men er bedre tilpasset tursykling enn cx, ved å ikke være så rittspesifikt satt opp. Kort fortalt en landeveissykkel som er beregnet på å kunne tåle mye forskjellig terreng med et bredt girspekter, tjukkere dekk, og hydrauliske skivebremser. Tenker jeg skriver et eget innlegg om denne senere - det fortjener den!

Å fly med sykkel fortjener kanskje også et eget innlegg en dag - for der har jeg opplevd mye forskjellig... Denne gangen gikk det relativt greit ettersom jeg kun sjekket inn sykkelen og fikk den dermed med som den ene stykk kolli som inngår i billettprisen! (På hjemreisen mente riktignok United at de burde fakturere 200 dollar ekstra pga at det var en sykkel... noe jeg slapp etter litt høylytt krangling i skranken.) Sykkeltøy, hjelm, sko, og Lyzyne road-travel pumpen tok jeg i håndbagasjen! Ikke mye "sivile klær"... dro dermed på "ferie" til Hawaii med kun en ekstra t-skjorte og to par underbukser.

Byen Hilo, med Mauna Kea i bakgrunnen

Etter en 25-timers reise satte jeg sammen Diverge'en på hotellet før jeg la meg. Med elleve timers tidsforskjell fra Oslo ble det ikke mye søvn og jeg dro ned til Ken's House of Pancakes kl fem om morgenen for å møte Jonathan til frokost. Finnes nok ikke noe bedre måte å forberede seg til verdens hardeste bakkeklatring enn med karbohydtrater dryppende med sirup! Jonathan hadde ikke jet lag, så det ble en tidlig morgen for han!... Heldigvis serverer Ken's kaffe per kanne, og ikke kopp!

Vi dro bort til stranden hvor Jonathan ønsket å rigge opp lys (!) for å ta noen pre-ride bilder, og fra havnen hadde vi en flott utsikt opp til toppen av Mauna Kea og observatoriene der oppe - med en fullmåne på vei ned rett bak toppen av fjellet!

Jonathan raskt oppe med kamera for å fange fullmånen bak toppen

Toppen sett igjennom telelinse

Jeg hadde akkurat sjekket værmeldingen på toppen av fjellet og visste at det var minus fire grader der oppe... Veldig høyt, veldig kaldt, og det så veldig langt unna. Sterk kontrast til det varme været ved stranden i Hilo.

Skylag (og regn faktisk) mellom Hilo og toppen av fjellet

For å sette størrelsen av Mauna Kea i perspektiv til Europeiske fjell så er det omtrent fire ganger så høyt som de fleste store klatringene i Tour de France - som f.eks. Alpe d'huez. I tillegg har det partier med stigningsprosenter som kan konkurrere med Zoncolan, samt et syv kilometer langt grusparti ala Colle de Finestre... Alt oppsummert en av verdens tøffeste sykkelklatringer.

Høydeprofilen fra climbmybike.com (rød=over 10%)

Å sykle opp Mauna Kea er for de aller fleste ikke et spørsmål om å klare det så raskt som mulig, men mer et spørsmål om bare å klare å komme til toppen... noe jeg selv snart ville erfare. Før jeg dro sjekket jeg hvor mange som hadde registrert tid på Strava (segmentet her) og var litt overasket at det bare var sytten stykker!... Til sammenligning har de fleste kjente fjell i Europa flere tusen registrerte syklister, som f.eks. Col du Galibier med over ti tusen. Noe annet interessent jeg plukket opp ved å lese kommentarene på Strava er at nesten samtlige av de som hadde syklet opp hadde brukt to forskjellige sykler - en landeveissykkel på asfalten, og en terrengsykkel på gruspartiet. Kanskje ikke juks akkurat, men litt mer estetisk å bruke samme sykkel på hele stigningen synes nå jeg.. noe jeg også var bestemt på å gjøre ved å bruke Diverge'en.

Hele klatringen til toppen av Mauna Kea kan grovt sett deles opp i to deler: De første to tusen høydemeterne ut av Hilo og inn til midten av øya er 44 kilometer langs gode asfaltveier med en relativt stabil stigningsprosent på rundt fem prosent. De siste to tusen høydemeterne er på Mauna Kea Access Road (veien til observatoriene som tar av nordover fra hovedveien). Denne siste halvdelen er 22km lang med stor variasjon i stigningsprosenter, over syv kilometer grov grus, og svært tynn luft... Kort fortalt: Den første halvdelen går relativt greit. Den andre delen er et helvete!

Den virkelige harde delen starter etter 44km når man svinger nordover

Etter Jonathans fotoshoot ved vannet (og litt kunstige bilder!...) gikk syklingen ut av byen og opp til midten av øya veldig greit. Jeg fikk kanskje tilogmed en litt falsk følelse av at dette gikk mye bedre enn forventet... Og det til tross for motvind!

Fotoshoot i havnen. Mona lisa smile.

Veien her består av mest motorvei, men det er heldigvis en bred veiskulder som er fin å sykle på. Denne ruten ("Saddle Road") er hovedforbindelsen fra øyas øst- til vestside med en del biler og lastebiler som kjører fort, og dermed veldig greit å kunne gjemme seg bort på høyre side av veien. Hele turen vestover kunne jeg se Mauna Kea på høyre side som gradvis kom nærmere.

På vei ut av Hilo

Selv om de første to tusen høydemeterne var relativt lette så begynte jeg å kjenne det i bena da jeg svingte av hovedveien og inn på Access Road for å starte den andre halvdelen av klatringen... To tusen høydemeter uten pause kjenner man selv om det er ganske fin vei med jevn stigning. Og det var nå den virkelige klatringen til toppen startet. Snart kom jeg inn på noen av dagens bratteste kneiker (bl.a. et to km strekke med over 13% snittstigning) før ankomst til Mauna Kea Visitor Information Station.

Et av løypens bratteste partier

Visitor Station er faktisk den eneste plassen på hele stigningen etter start i Hilo at det er mulig å fylle vannflaskene. Dette er en av grunnene at det klatringen ikke lar seg gjennomføre uten å ha med følgebil. Man hadde kanskje klart det med en ryggsekk med god plass - men, grunnet faren for høydesyke og muligheten for raskt værskifte ville jeg definitivt ikke anbefale det uten støtte.

Må forvente noen undrende blikk på vei opp her

Alle reisende opp til toppen blir instruert om å stoppe i minimum tretti minutter ved Visitor Station for å akklimatisere til høydeforskjellen. Dette er riktignok ikke så viktig når man sykler opp ettersom stigningen skjer vesentlig saktere enn i bil. Jeg ignorerte derfor dette skiltet og syklet videre etter raskt påfyll med vann/mat fra følgebilen.

ok - here we go

Kort tid etter stasjonen startet grusveien. Velkommen til helvete! Mauna Kea er en vulkan. Sovende vulkan heldigvis. Derfor er "grusen" her forskjellig fra vanlig grus og består av vulkanske steiner og støv som ikke pakker seg selv med regn. Resulatet er en svært løs grus som minner om å sykle i sand med dårlig feste. Stigningsgradene her varierer mellom fem og femten prosent, og det var ganske enkelt ikke mulig å opprettholde en god tråkkfrekvens med 34-32 giring på sykkelen (kompakt med 32-kassett). Jeg burde definitivt hatt enda lettere gir - kanskje ved å sette på en mtb-krank. Og til tross for 32mm dekk skulle jeg nok også ha satt på enda litt større med knaster (Diverge støtter opp til 35mm).

Sand/støvete grus

Heldigvis hadde jeg satt på terrengpedaler og terrengsykkelsko ettersom det var noen korte partier hvor jeg ganske enkelt ikke hadde noe annet valg enn å spasere. Ikke mye, men noen strekker på hundre meter her og der - typisk i noen skarpe svinger på 13-15% hvor bilene også hadde spunnet opp grusen enda mer enn på de rettere strekkene.

Begynner å få litt høyde!

Klarte ikke bryte fartsgrensen!

Gruspartiet på syv kilometer slutter på 3600m over havet og jeg var utrolig glad for å se asfalt igjen. Det ble riktignok en kortvarig glede da jeg oppdaget hvor bratt denne asfalten var. Jeg hadde slitt meg ut mer enn jeg burde på grusen og merket nå også den tynne luften svært godt.

Endelig straks ferdig med grusen

Det siste asfaltpartiet opp til toppen på 5,8km (med 600m stigning) tok en time og tjue minutt... Sannsynligvis de tregeste 5,8km jeg noen gang har syklet. Jonathan og hans assistent Chris ga meg oppmuntrende rop samt stod klar med mat og drikke - dette var svært god støtte mot slutten. Ved et tidspunktet kjente jeg at det begynte å svartne for meg og at jeg holdt på å miste kontroll på sykkelen. Klarte heldivis å komme raskt av for så å sette meg midt i veien i et par minutt. Et resultat av mangel på oksygen antar jeg - og kanskje også generell utmattelse... nå var jeg ganske sliten. Etter litt å drikke og spise kom jeg meg på sykkelen igjen og fikk vinglet meg videre oppover. Ikke et pent syn, men holdt bena igang iallefall. Heldigvis viste værgudene seg fra sin beste side og det var ikke nødvendig med ekstra bekledning (hadde tatt med flere lag i bilen...) - så slapp i det minste å styre med kulde.

Et par store hårnålssvinger før toppen

Den siste kilometeren fikk jeg litt ekstra energi igjen og adrenalinet ga meg også styrken til å nyte omgivelsene litt. Jeg har syklet mange fjell hvor toppen er en skuffelse, og i sterk kontrast til disse har Mauna Kea en av de beste utsiktene jeg noen gang har sett.

Litt som å være oppe i et fly

Utsikten fra toppen er en 360-graders panoramautsikt - og med de mange observatoriene er det en topp som minner om noe fra en science-fiction film. Litt som å stå på månen og kikke ned på jorden. Sydover kan man se det neste høyeste fjellet på øya Mauna Loa (4169m), og nordover kan man se fjellet Haleaala (3055m) som er på nabuøya Maui. I det hele tatt en unik fjelltopp med en fantastisk utsikt - en passende belønning til de som klarer å sykle til toppen! De turistene i sine firehjulstrekkere kan umulig nyte utsikten like mye!!

Puh! Klarte det!

Å komme over den siste kneika og opp til toppen var en ganske god følelse - for å si det mildt! Jeg var faktisk i tvil et par ganger lengre nede om jeg ville klare det ettersom jeg merket den tynne luften såpass mye og begynte å bli redd for høydesyke. Da var det en stor lettelse å komme til toppen. Det hadde vært trist å reise til den andre siden av jorden for så å måtte gi seg rett før mål...

Jonathan tar meg imot på toppen

Jonathan og Chris var raskt igang med å rigge opp til nye bilder etter ankomst, og da var det bare å posere i vei. De var såpass glade at de hadde ingen hast med å forlate fjellet. Som Jonathan sa med tårer i øynene da jeg kom opp mens han ga meg en klem: "Jeg har bodd her i femten år og aldri hørt om noen som har syklet opp her før!". Hyggelig med et såpass entusiastisk støtteapparat! ;)

Jonathan og Chris rigger til nye bilder

Oh yeah.

På toppen begynte jeg å kjenne høyden enda mer og følte meg ganske kvalm med vondt i hodet. Ettersom jeg nesten besvimte et par ganger på vei opp tok jeg ingen sjanser og kjørte ned sammen med Jonathan og Chris. Da jeg kom tilbake til hotellet var en av vannflaskene jeg tømte på toppen av fjellet såpass flatklemt pga luften inni som hadde dekomprimert på vei ned at den så ut som den hadde blitt kjørt over av en lastebil. En påminnelse om den ekstreme høydeforskjellen fra toppen av fjellet ned til havet i Hilo.

Glad eller bare lettet for å ha klart det?

På lørdagen før avreise hadde jeg egentlig tenkt sykle litt mer - rolig sightseeing - men var faktisk fortsatt kvalm og trøtt, kanskje også grunnet den store tidsforskjellen og lite søvn. Ble dermed bare noen svært rolig timer ruslende rundt i byen før flyet hjemover på kvelden.

Siden jeg kom hjem er den flere som har kommentert noe som "Hæ? Du fløy til den andre siden av verden for å sykle én bakke for så å fly hjem igjen!!?? Ok... nå har det rablet for deg Martin." Vel... om det er en bakke i verden som fortjener en slik reise så er det Mauna Kea. Dette er monsteret over alle monsterbakkker og burde noteres ned på alle seriøse syklisters to-do liste!

Bare å hoppe på første fly!