Når blir man en syklist?

På et eller annet tidspunkt går man fra bare å være en person på sykkel til å bli en syklist.

På samme måte som dansker kan finne på å stå på slalomski i dongeribukser så famler en stor del nordmenn som skal starte med å trene på sykkel etter hva som er rett og galt hva gjelder både utstyr og oppførsel. Slik har mange av oss startet - med en ny sykkel som vi tok en treningsøkt på i t-skjorte og joggebukse. Men allikevel starten på en reise... vi er igang med å bevege oss mot dette: (merk vi kommer nok aldri dit, men vi skal forsøke.)

Den fødte syklist: Tom Boonen. Bilde: AAP

Den norske sykkelkulturen har enda ikke "satt seg" i nærheten av så godt som f.eks. skisporten, og vi har dermed ikke det samme utvalget av forbilder og referanser innenfor sykling som lengre sør i Europa. Det er ikke tilfeldig at nordmenn i lettere grad blir skiløpere enn syklister! Det faller liksom helt naturlig å diskutere skismørning og føreforhold i sosiale lag - men fortsatt ikke like naturlig å prate om girutvekslinger og dekkbredder.

Heldigvis er det gode nyheter: Sykkel er den nye folkesporten, klimaendringene er godt igang med å forlenge sykkelsesongen (og forkorte langrennssesongen...), og Norge preger proffsirkuset med flere sterke ryttere og resultater! Resultatet blir at den neste generasjonen med treningsglade ungdom kommer til å ha mange syklistforbilder å ta etter! Veien til å bli en syklist blir kortere for den neste generasjon.

Så.. når på reisen glir man over den usynlige grensen fra å bare være en lykkelig uvitende person på et sykkelsete til å bli en syklist?... Og hva er faktorene som gjør at andre syklister nikker anerkjennende til deg og aksepterer deg som en av sine? Og er det snobbete i det hele tatt å tenke tanken på at det er forskjell på en syklist og en tilfeldig kar på sykkel?

Det som er sikkert er at det ikke holder å bare kjøpe alt det kule utstyret. Man blir ikke en syklist over natten bare fordi man tok på seg lycra og satte seg på en fet landeveissykkel. Hvem som helst kan gjøre det. Men det hjelper selvfølgelig. Man blir jo ikke en syklist uten utstyr...

Man blir heller ikke en syklist av bare å lese The Rules - og følge de. Å barbere bena og kaste sadelvesken kan man gjøre dag én på reisen sin - man er ikke en syklist av den grunn.. enda. Men det hjelper selvfølgelig dette også...

Nei, det må nok litt mer til. Et viktig spørsmål er om man i det hele tatt trenger å lese reglene om man har brukt nok tid og energi på å bli en del av sykkelmiljøet? For om man gjør det så vil man etterhvert gli inn i rollen helt naturlig. Selvfølgelig barberer man bena når man oppdager at alle andre rundt seg gjør det (og ser rart på deg.. som vi ser rart på dansker i dongeribukser)! Reglene faller naturlig på plass etter en stund - og ikke påtatt. Her vil også utviklingen av den norske sykkelkulturen gjøre dette vesentlig enklere i fremtiden.

Og nå nærmer vi oss kanskje svaret. Jeg tror det ligger omtrent her:

Man blir en syklist av å dedikere seg til sporten.

Å dedikere seg til sporten kan bety mye, men det essensielle er at man brenner for det slik at man prioriterer det og legger ned en innsats. Ikke nødvendigvis fordi man skal konkurrere på et høyt nivå og vinne konkurranser, men viktigst fordi man finner gleden i å sykle. Igjennom naturopplevelsene, det sosiale samværet med sykkelvenner, og selvfølgelig igjennom gleden av å presse grensene sine! Om man hengir seg til sporten så vil "alt det andre" følge naturlig!.. Man melder seg kanskje inn i en klubb, man følger med på sporten i nyhetene, man er orientert om utviklinger på utstyrsfronten, og man legger ned betydelig innsats i å trene - både alene og sammen med andre.

Kall det gjerne kjærlighet til sporten, og det er igjennom kjærlighet til sykkelsporten at man blir en syklist tilslutt.

Omtrent når det skjer? Det skjønner man selv tror jeg!