Brosteinene mellom Paris og Roubaix!

I helgen syklet jeg turritt-utgaven av Paris Roubaix, ved navnet Paris Roubaix Challenge. Ca 4500 andre sykkelmosjonister deltok på de tre ulike distansene (70, 139 og 167km) hvorav over halvparten syklet den lengste ruten som også går over samtlige av de 27 brosteinspartiene som proffutgaven dagen etterpå har blitt så kjent for!

Paris Roubaix Challenge er et turritt i mellom-europeisk stil hvor resultater og tid-tagning er helt sekundært til opplevelsen av bare å gjennomføre. Det kåres ingen vinner - her får alle medalje. I utgangspunktet syntes jeg det er utrolig bra, for når konkurranseelementet er såpass ned-tonet så gjør det at barrièren senkes slik at flere blir med (dette er vel forsåvidt definert som "trimritt" av NCF og ikke turritt). Men.. på lørdag kom jeg først i mål etter å ha syklet i over 100km i et to-manns brudd og akkurat i øyeblikket etter målgang så synes jeg godt at de kunne ha kåret en vinner! :) Det la derimot ikke noen demper på steminen - for det var fantastisk å oppleve denne berømte løypen selv, og ikke minst å erfare hvordan det er å sykle over 52,2km med grov brostein. Det er vondt. Men desto deilig å bli ferdig!

Planleggingen - sykkeljusteringer og logistikk...
I forkant hadde jeg gjort enkelte modifikasjoner på sykkelen (på min Specialized Allez 2015 modell med alu-ramme og shimano 105-gruppe) for at reisen over brosteinene skulle bli litt mer behagelig. Det viktigste var at jeg satte på et sett med trenings alu-hjul som er mer robuste og demper mer enn karbon, monterte 28mm continental 4seasons dekk, slanger med guffe i (slime tubes, for å unngå snake-bite punkteringer), satte på et ekstra lag styreteip, byttet til alu-flaskeholdere som kan bøyes/strammes slik at flaskene sitter dønn fast, og satt på en sadeltaske for å få med noen ekstra slanger. Av dekktrykk valgte jeg å kjøre med 100psi bak og 80psi foran - kanskje litt hardt, men dette var primært for å unngå punkteringer. I selve rittet så var sykkelen kort fortalt helt perfekt! Ingen punkteringer og ingen øvrige problemer. Jeg syklet forøvrig hele rittet på storskiva foran som ikke var noe problem i denne ganske flate løypen - da unngikk jeg at kjedet hopp og spratt opp og ned for mye pga slark.

Selve logistikken rundt rittet krevde litt planlegging... det minner litt om Birken sånn sett.. at man må ha transport til start som ligger i en by langt unna mål. I tillegg for oss nordmenn så må man fly til Brussels, kjøre leiebil til Roubaix, og overnatte på hotell e.l. før busstransport kl 05:30 (da må man stå opp ca 04:00...) om morgenen fra Roubaix sentrum til starten i Busigny. Ganske stress og kostbart, og kanskje grunnen til at Paris Roubaix Challenge har vesentlig færre deltagere enn enkelte andre kjente mellom-Europeiske turritt - som f.eks. Flanderen Rundt, som har flere ganger så mange deltagere. Ja og så må vi ikke glemme brosteinene da.. det er nok mange som ikke orker det!...

Gjennomføringen.. Er det slik det føles å være Tom Boonen?
Etter å ha stått opp kl 04:00 og fått sittet på i minibussen til en hyggelig trio fra Farsund stod jeg på startstreken i den lille byen Busigny i lett regnvær mens jeg ventet på både sollyset og at starten skulle settes igang. Man kan starte rittet når man vil mellom kl 07 og kl 09, men jeg hadde blitt fortalt på forhånd at de som ønsket å sykle fort og konkurrere om plassering ville starte med pistolskuddet rett etter kl 07! Starten var litt utsatt pga at ledermotorsyklisten hadde forsovet seg... dvs all informasjon var kun på fransk, selv om langt over 50% av deltagerne ikke snakker fransk, så dette er bare gjetning fra min side. Vi startet uansett ikke før ca 07:20.

Er det en ekte pistol?... Sannsynligvis. Photo: Arrangøren

Det var et stort startfelt - med ryttere av ulike ambisjonsnivåer - men etter noen kilometer så var det utkrystallisert seg en ganske stor gruppe som syklet i kjent fellesstart-stil. Ikke noen stor villighet fra noen til å gjør mye jobb i front, men det endret seg raskt i første brosteinsparti...

Alle de 27 brosteinspartiene er gradert med stjerner - og de har mellom to stjerner (enklest) til fem stjerner (hardest), og denne graderingen er gjort på basis av hvor grov brosteinen er samt lengden på partiet. De fleste er rundt to kilometer lange, og tar da typisk fire min+ å sykle igjennom. Tilsammen utgjør alle de 27 sektorene litt over 52km med brostein.. nesten 1/3 av rittets distanse...

Da vi startet på tre-stjerneren Pavé de Troisvilles à Incy fikk jeg et aldri så lite minisjokk... Dette 2,3km partiet med brostein var verre enn noe annet jeg har syklet på før... også så sinnsykt langt da!... Og denne skulle være forholdsvis enkel?...  Men lærekurven min var bratt (og humpete) og det var tydelig at det ikke bare var jeg som ikke trivdes på dette underlaget - for når vi kom ut så var vi en gjeng på rundt femten mann som var samlet og jobbet bra sammen.

Etter et par partier til, inkludert det grusomt lange 3,7km brosteinsmarerittet Pavé de Quiévy à Saint-Python (som var helt pyton) var vi fire mann som kom ut sammen, og i en av rittets eneste små bakker så var vi plutselig to mann.. meg og Ivo fra Brasil (fant ut hva han het noen mil senere). På dette tidspunktet hadde jeg puls omtrent like høyt som det jeg maks'er på når jeg sykler bakkedrag, og jeg var litt tvilende til at vi skulle kjøre.. men Ivo smilte og så uforskammet sprek ut så jeg bare nikket tilbake: "Let's go.". Nå var det fortsatt 120km igjen...

Vi jobbet skikkelig bra sammen - og de neste tre og en halv time så kjørte vi to-manns lagtempo hvor begge bidro omtrent like mye - Ivo var sterkere på brosteinene mens jeg var sterkeste på asfalten - så det ble en naturlig ansvarsfordeling. Han hadde heller ikke med seg nok mat men jeg hadde baklomma full av sjokolade og to flasker bak på trøya - så det ordnet seg fint!

Ikke lenge før det svært kjente fem-stjerners brosteinspartiet Trouée d'Arenberg så regnte det og det var mye gjørme enkelte steder...Gjørme/regn på brostein gjør at det blir såpeglatt (bokstavelig talt), og på vei opp på humpen på midten av brosteinene så forsvant pluselig hjulene ut under meg. Heldigvis falt jeg inn i et gjørmeområde og slo meg ikke noe særlig - men både klær og sykkel ble full av gjørme... Den drakta blir nok aldri helt hvit igjen. Var raskt oppe igjen og tapte ifølge Strava ikke mer enn 20-30 sekund.

Mot slutten av Arenberg skogen. Denne går heldigvis rett fram. Glatt glatt glatt!!!

Brosteinene i Arenberg skogen var ganske forferdelige. Det er en grunn til at de er berømte! Sannsynligvis ble de lagt av noen fulle Franskmenn - for de er helt ujevne med hull imellom. Hullene er såpass store noen steder at hjulet fint går nedi slik at man punkterer eller går på trynet - og det stikker skarpe kanter opp hele veien. Men man sykler for fort til at man kan undersøke hver stein, så det er bare å finne en linje, forsøke å holde hjulene igang, mens man håper at man kommer helskinnet over til den andre siden...

Nok av kanter å slå inn hjulet på her... photo: Herrik Alpers / landevei.no

Hvordan det føles å sykle på disse steinene må ganske enkelt oppleves. Selv om jeg forsøker å beskrive hvor ubehagelig dette var så vil det ikke være en rettferdig beskrivelse - for det er verre! Og det er ikke bare kvaliteten på brosteinene som må oppleves, men det er også lengden på pavé'ene som gjør det så forferdelig. To hundre meter med Arenberg hadde ikke vært noe stort problem, men etter en km så gjør det vondt flere steder, og etter to km så er det ekstremt grusomt. Det humper så mye at det f.eks. er helt umulig å lese tallene på Garmin'en, og bare å gire er vanskelig for man må klare å treffe girspaken med fingeren!

En ekstra utfordring som begynte å dukke opp her var at vi hadde begynt å ta igjen deltagere fra de to kortere distansene, og det var skikkelig skummelt å sykle rundt andre syklister med våte brostein. Farten på flere av pavé'ene ble kraftig redusert pga mange syklister i løypene, men dette gjaldt nok de som førsøkte å sykle oss inn igjen bak oss også! Under Paris Roubaix Challenge er heller ikke veiene sperret for trafikk, så det går vesentlig saktere igjennom disse småbyene hvor man må passe seg for trafikk og bremse ned hver gang man har vikeplikt, enn når proffene sykler dagen etterpå.

I det siste fem stjerners partiet Carrefour de l'Arbre fikk Ivo tekniske problemer med hans Dura Ace bakskifter og de siste tolv kilometerne syklet jeg alene til mål - riktignok mens jeg forsatt passerte store grupper fra de andre distansene. En fantastisk følelse å sykle denne berømte løypa - og ikke minst å oppleve følelsen av å sykle alene den siste strekningen inn mot Roubaix mens jeg stadig kikker bak meg for å se om det er en gjeng som er i ferd med å sykle meg inn! Før jeg dro fra Norge så jeg på youtube fra tidligere versjoner av proffritttet hvor Tom Boonen rykket ifra feltet og syklet alene inn til Roubaix... "Så det er slik det føles!", tenkte jeg nå!

Svinger inn på velodromen... herlig følelse! photo: Herrik Alpers / landevei.no

Jeg ble ikke kåret til vinner, og jeg fikk en medalje som alle de andre som kom senere, men følelsen var allikevel utrolig god! En av de morsomste dagene jeg har hatt på sykkelen, og jeg fikk nyte øyeblikket litt i målområdet mens jeg ventet på Ivo. Henrik Alpers fra landevei.no var på plass og tok litt bilder - takk for at jeg fikk låne de her! Artikkelen hans i landevei.no her.

Sadeltasken skal bort, men den drakta blir aldri helt hvit igjen! photo: Herrik Alpers / landevei.no

Ivo kom inn noen minutt etterpå og til tross for tekniske problemer var han også utrolig glad for at vi klarte å holde unna. Han hadde flydd med kona fra Sør-Amerika ens ærend for å sykle rittet og skulle fly hjem igjen etter helgen! Øvrige ryttere kom inn som perler på snor kort tid etterpå.

Meg og Ivo fra Brasil. photo: Herrik Alpers / landevei.no

Etter godfølelsen i mål begynte å avta startet jeg også å kjenne på stedene som gjorde vondt. 52km med grov brostein gjør noe med kroppen din - og føtter, korsrygg, nakke, albuer, og ikke minst hendene hadde ubehagelige sår!...

Hendene har fått hard medfart... photo: Herrik Alpers / landevei.no

Det eneste som ikke gikk så bra var at min GoPro som var montert på styret streiket og nektet å filme av uvisse årsaker. Dette har jeg opplevd før, og begynner å bli alvorlig lei... men men.. Arrangøren hadde et par videoklipp som jeg slo sammen. Ganske miss, men gir et ørlite inntrykk. Som kan ses i videoen så er det andre syklister ute i løypa (move it!), og ved målgang hadde jeg akkurat tatt igjen en liten gjeng fra en annen distanse - jeg var mer opptatt av å fortsatt se bak meg enn å spurte mot disse ved passering mål! ;)




Dagen etterpå kom en venn på besøk i Roubaix og vi dro ut og så proffene sykle! Det var ganske crazy og fortjener et eget innlegg! Men det var noe spesielt å ha syklet brosteinene dagen i forveien selv - det gir noe ekstra når man skal se verdens beste gjøre det samme etterpå! Kan anbefales!