Oggevann Rundt etter uggemage!

I dag var jeg med på et lokalt ritt i Vennesla nord for Kristiansand ved navn Oggevatn Rundt. Dette er et svært godt etablert ritt på Sørlandet og har vært arrangert i over tjue år av Vennesla og Omegn Cycleklubb.

Oppladningen min har vært ganske dårlig ettersom det har vært en svært hektisk jobbperiode de siste ukene med lite trening (og de gangene jeg har forsøkt å sykle fort til jobb om morgenen har jeg fått kjeft på Strava) og som en liten bonus fikk familien omgangssyke i forrige uke som varte uti helgen. Siden det var ferie første mai på fredag dro jeg ut og syklet et par av bakkene i Klatrekongen Kristiansand - og på vei ned Høie-bakkene opplevde jeg det verste hagleværet jeg noen gang har hatt... det gjorde rett og slett vondt over hele kroppen og det ble hvitt i hele veibanen... jeg skulle akkurat til å stoppe sykkelen pga at det begynte å bli glatt da det ga seg. Da jeg kom hjem var jeg fortsatt nummen i ansiktet og lårene, og såpass kald at jeg måtte ha hjelp til å få av sykkelklærne. Resten av kvelden var det skytteltrafikk mellom sofaen og toalettet pga fortsatt diaré... herlig første mai.

De gode nyhetene med omgangssyke og diaré er at man går ned i vekt! Som jeg tidligere har skrevet er visstnok en god tommelfingerregel at en syklist er tynn nok når mora begynner å grine når hun ser ham. Og i helgen synes min egen svigermor at jeg har blitt "litt for tynn"! Hurra! Da er jeg iallefall på god vei!! 10kg til så begynner hun å grine når jeg kommer på besøk!!

Til tross for litt lavere BMI så var jeg allikevel svært usikker ved rittstart i dag morges etter en ganske dårlig oppladning, og var svært usikker på hvordan dette kom til å forløpe seg...

Det er mulig at gode syklister faktisk klarer å holde en rasjonell tanke i hodet samtidig som de konsentrerer seg om alt det andre som skjer i et ritt (posisjonering, giring, spising, tråkking, etc)... For eksempel om man 30min ut i rittet ser to stykker som har fått en luke på feltet så bør analysen kanskje være omtrent slik: "Jeg er akkurat ferdig med omgangssyke, dette er helt i starten av et ritt som stort sett blir avgjort i de siste bakkene mot mål. Det er garantert ikke smart å bruke krefter på å støte seg opp til de to. Og det er uansett helt usannsynlig at det bruddet kommer til å holde til mål.". Om jeg hadde vært en slik god syklist så hadde jeg også kanskje tenkt noe lignende. Men for å være ærlig vet jeg igrunn ikke hvordan jeg tar beslutninger i et felt. For eksempel når jeg skal reise meg opp og trø, når jeg skal kjøre meg litt opp i feltet eller når jeg skal spise etc... Disse tingene skjer ikke som en konsekvens av rasjonelle tanker og beslutninger - stort sett bare skjer de av seg selv. Det er en eller annen autopilot som har blitt slått på og har tatt over styringen.

Da går det jo som det går: Støte meg opp i en slak bakke. I underkant av ti min med ganske hard tre-manns lagkjøring. Tatt igjen av feltet. Noen går kontra i et nytt, og større, brudd. Frenetisk kjøring i feltet. Pulsen langt opp i rød sone og vel så det. "Fa#¤en i he&#vete!!!!".

Resten av rittet gikk fort og hardt stort sett hele veien. Med unntak av de første 20min hvor det gikk veldig rolig, ble det hold 41kmt i snitt - og til et turritt i fellesstart med en ganske kuppert løype er det faktisk noe av det raskeste snittet jeg kan huske. Det var ganske enkelt fordi det var brudd-på-brudd og hard kjøring omtrent hele runden...

Den avsluttende bakken Driveneskleiva var både lengre og brattere enn jeg kunne huske fra jeg har syklet den tidligere på trening, og målgang virket aldri å komme. Akkurat da følte jeg at omtrent samtlige hadde passert meg opp bakken, men jeg fikk brukt opp de siste kreftene på i det minste å holde meg i front av det lille feltet jeg var i ved målpassering.

Øystein Sylta vinner!

Lokale helter og en turist.

Arrangøren hadde gjort en strålende jobb i målområdet med diverse matvarer og drikke - og i det hele tatt var det en super stemning med mange blide sørlendinger! Jeg var nok ikke en av de blideste, og jeg regner med at de få som snakket med meg tenkte "Artig ritt, men hvem var han surpompen i hvit trøye?" (Ja på Kristiansandsdialekt da naturligvis.)! ;)

Støtteapparatet mitt var heldigvis på plass, og sammen med en bit sjokoladekake (tok faktisk to... hysj..) hjalp det litt. Vi hoppet i bilen og kjørte strake veien hjem til Stabekk, og da jeg kom hjem så ble jeg litt overasket da jeg endelig fikk se resultatene... Nr 9 totalt og best av alle 40+! Ok! Så var det kanskje ikke så verst allikevel da!?

I tillegg klarte jeg å toppe listen i Klatrekongn Kristiansand! Hurra for det! Nå må de lokale heltene få ut fingern!!! :-)

Neste ritt blir med både bedre oppladning og bedre humør!