Det kunne vært deg

Ett år siden i dag ble Petter Omsland Nikolaisen påkjørt og drept av en bilist da han var på treningstur med sykkelkamerater fra studentsykkelklubben OSI rett ved Gardermoen flyplass. Bilisten som drepte ham var beruset med høy promille og stakk umiddelbart fra ulykkesstedet. Han ble heldigvis funnet, arrestert, og senere tiltalt for uaktsomt drap.

I dag var jeg en av mange som deltok i en minnes-markering over dødsfallet. Felles sykkeltur fra Tonsen Kirke i Oslo til døds-stedet ved Gardermoen, og her ble det holdt minneord samt avduket en gravert minnesten. Et flott initiativ fra vennene og familien til Petter med formål å sette søkelyset på hvor sårbare syklister er i trafikken. Det ble også holdt en appell fra NCF til myndighetene om bedre tilrettelegging for syklister, samt en appell og oppfordring til bedre samarbeid og respekt imellom bilister og syklister.

Knut Sande holder minneord for vennen Petter Omsland Nikolaisen

Det var sterkt å se kameratene til Petter tilbake på ulykkesstedet hvor de mistet en av sine beste venner. En følelsesladd markering, og helt unikt arrangement. Ett minutt har aldri før følt så lenge.

Minnestenen på ulykkesstedet

Personlig ble det noen timer med mye tanker og refleksjon. Det er så mange ganger en bil har passert meg med liten margin og det er ikke til å unngå å tenke "det kunne vært meg". Hvor mange ganger har jeg selv vært en irritert eller uoppmerksom bilists liten feilberegning ifra døden? Kanskje ikke mer enn noen millimeters bevegelse på bilrattet ifra en alvorlig ulykke. Jeg har vært nærme mange ganger selv. Ja, det kunne like gjerne vært meg. Og det kunne like gjerne vært deg.

Det kunne igrunn vært hvilken som helst landeveissyklist som er ute og trener. Det er vi som er de sårbare der ute. Og det eksisterer fortsatt en forvridd og farlig konebanker-mentalitet der ute - "de ba om det"... "de sykler så tregt at de fortjener å bli forbikjørt med minst mulig margin". Man ser denne mentaliteten i kommentarfeltene og i den offentlige debatten - og ikke minst føler vi det på kroppen ute på landeveien. Farlige situasjoner skjer alt for ofte, og det farlige skapes kun av bilisten - en sykkel vil aldri være farlig for en bilist.

Jeg håper at denne markeringen og den oppmerksomheten den har fått kan i det minste bidra til å sette fokus på hvor sårbare syklister er på landeveien samt viktigheten av å fortsette med bedre tilrettelegging, herunder et tydeligere lovverk og mer dedikerte sykkelveier og brede veiskuldre.

Tusen takk til sykkelkameratene som arrangerte denne viktige minnesmarkeringen. Vi ses på veien igjen!