Små marginer når man faller... Denne gangen gikk det bra.

Først må jeg bare si tusen takk for alle hilsener via diverse kanaler - inkludert sms, Instagram, epost, Facebook, mm. Jeg ble ganske rørt da jeg kikket på Instagram-bildet jeg la ut etter ulykken en dag etterpå og så det enorme antall hilsener - det satte jeg veldig stor pris på! Takk!

Også en særlig takk til Holmenkollen Cycleklubb for oversendelse av blomster! Rosa blomster så klart. De passer bra sammen med mitt hovne, rosa, ansikt! Rosa stjerne i boka der!

Kort fortalt
Det som skjedde var at jeg syklet på et hull i asfalten under forrige helgs norgescup i Skien, og falt forover i asfalten og fikk et kraftig slag i ansiktet og hodet. Garmin viste 55,7km/t da dette skjedde, og det er såpass stor hastighet å treffe bakken i at det kunne fort gått mye verre.

Skadeomfanget ble kraftig hjernerystelse, knukket nese og fortann, store sår i ansiktet, samt en rekke større og mindre skrubbsår diverse steder på kroppen. Jeg har egentlig fått forbud fra å bruke PC pga hodesmertene, så dette blir et kortfattet innlegg.

Fallet
Jeg har jo tilogmed skrevet det selv her på bloggen: I høy hastigheter nedover så ligg i bukken!... Man vet aldri hva slags ujevnheter som dukker opp, og når man sitter med hendene hvilende løst oppe på girsjalterne så kan hendene sprette av om man treffer noe hardt nok. Ja... og det var nettopp det som skjedde... jeg treffer et ganske stort hull i bakken, hendene spretter av styret, så treffer bakhjulet det samme hullet og kaster vekten min forover. Med høy hastighet så skjer dette så fort at jeg rekker knapt å registrere hva som skjer før det smeller i ansiktet. Hardt.

Tilfeldighetene skal ha det til at Thomas Strand (som også dro til Hawaii for å sykle Mauna Kea!) filmet fallet... Det skal jeg innrømme var vondt å se på første gang. For de som ønsker kan det ses her - ellers har jeg noen bilder under med kommentar.

Hendene spretter bokstavelig talt av styret - bakhjulet får samme slag og kaster meg forover

Rekker heldigvis å få tatt meg litt imot med hånden...

... men får ansiktet/hodet nesten rett i bakken med uforminsket kraft.

"Dette er alvorlig."
Det er som om hele ansiktet er i brann. Sikkert samme følelse som å bli slått i ansiktet av et balltre, og jeg tar hånden opp til munnen for å kjenne om tennene er der. Jeg tenker at "dette er alvorlig", og et kort øyeblikk er jeg redd for at jeg kommer til å svime av og bli borte - kanskje for godt. Jeg veiver med hånden og prøver å rope "ambulanse!" mens jeg ser at det renner blod fra ansiktet ned på den hvite Sagene-trøya.

De neste 20-minuttene husker jeg bare bruddstykker av - men jeg er relativt våken igjen da vi ankommer akuttmottaket på Sykehuset i Telemark. "Ikke livstruende!", hører jeg noen rope. Det var da enda godt. Det høyre øyet er delvis igjenklistret av blod, og med nakkekragen kan jeg bare stirre i taket med venstre øyet. Full action med sikkert 10-15 personer rundt meg som roper igjennom en sjekkliste. Sykkelklærne klippes av kroppen med saks, og jeg rekker akkurat å løsne pulsbeltet med høyre hånd før denne også blir spist av saksen. Det virker som om det stikkes nåler i meg fra alle kanter - og jeg forsøker etter beste evne å svare på alle spørsmålene som kommer innimellom. Rart hvor lite man bryr seg om å ligge naken med 15 ukjente mennesker rundt seg når det står om liv og død, tenker jeg.

Det er først etter at jeg har blitt kjørt igjennom en CT-maskin, som inkluderte en interessent innsprøytning av varm kontrastveske i blodet, at ting roer seg litt ned. Legene har konstatert ingen alvorlige brudd (nese/tann ikke viktig) og ingen indre blødninger. Nakkekragen fjernes, og endestasjonen for dagen er observasjonsrommet hvor jeg kobles til en maskin som følger med på meg. (Denne maskinen viste seg senere å begynne å pipe hver gang pulsen gikk under 45, noe min gjør ganske ofte...)

Et par dager etterpå

De neste dagene på sykehuset gikk med til å rense sår og gjøre ny CT og MR undersøkelse. Jeg måtte også i full narkose for at de skulle fikse ansiktet - bl.a. måtte de sy sammen overleppen og skrubbe ut skittrester.

Snart tilbake?
Nå, fem dager senere, har jeg fortsatt hodesmerter. Nesen skal knekkes på plass igjen førstkommende mandag, og jeg må få fikset den ene fortanna... Så det er fortsatt noen dager til jeg er frisk igjen.

Men, så-og-si alle som har undersøkt meg har sagt at jeg har vært utrolig heldig. Ikke knakk jeg noe alvorlig, ingen indre blødninger, ingen vitale organer som har blitt skadet. Hjernerystelsen og hodepinen er vel det "farligste" sånn sett.

Ja, så da får jeg følge legens instruks å runde av dette innlegget. Jeg er nok tilbake iløpet av et par uker forhåpentligvis!