Seier i master-NM!

I dag vant jeg klassen min i master-NM og det var en veldig god følelse å krysse målstreken først! Og ikke minst motta mestertrøyen som jeg skal få bruke det neste året!

"Hei hei" fra toppen av podiet!

Da jeg lå på sykehuset etter velten i Skien for et par måneder siden så hadde jeg ikke trodd på dette om noen hadde fortalt meg... Men de siste ukene har formen vært bra - og siden NM-løypens avslutningsbakke så ut til å passe meg godt begynte jeg å tenke at dette kunne blir en topplassering! Men ritt er ritt.... man må også ha marginene på sin side.

Takk til kombinasjonen Strava og wattmåler sier jeg bare. Jeg har jo faktaene: Ikke er jeg spesielt god på korte spurter, men på 40-60 sekunds drag, da gjerne i en bakke, er jeg god (relativt iallefall). Perset på 40sek for bare noen dager siden med 934watt - som nok ikke er så verst for en mosjonist i 40-års kriseklassen.

Planen var derfor enkel: Jeg målte opp litt i underkant av fem hundre meter til målstreken før start - og på høyresiden her stod det en lyktestolpe som ville markere starten på langspurten min. Så var det bare å komme seg igjennom 115km med kupert terreng først da!... Og helst med krefter til en bakkespurt også...

Puh... Måtte grave litt her og der. Foto (c) Ola Morken

Mistet litt troen på topplassering underveis da jeg måtte grave frem mye krefter i noen av bakkene. Gikk jo det ene rykket etter det andre, samt at noen småbrudd kom avgårde - men jeg holdt hodet kaldt og gamblet på at vi ville samles igjen. På den siste av de tre rundene på 39km, og kanskje særlig siste halvdel av denne runden, kjente jeg at jeg fortsatt hadde krefter i reserve og fikk litt ekstra adrenalin av at bena var så gode. Lå godt fremme siste tjue kilometerne og holdt posisjon blant de aller fremste til jeg kom til min kjære lyktestolpe 450m før mål. Da jeg rykket her (rett under 1000watt i 30sek) fikk jeg såpass stor luke opp bakken at jeg kunne faktisk roe litt ned rett før mål med god kontroll på gutta bak.

Jeg er ikke vant til å vinne så mye. Delvis er det nok fordi jeg aldri har vært veldig opptatt av det. Alltid redd for å forvente for mye ettersom man fort blir skuffet - helst vil jeg at alle rittopplevelser skal være gode, og da forsøker jeg å ikke tenke for mye på resultater. Men... Jeg skal innrømme at det var en veldig god følelse å krysse målstreken som førstemann i dag. Særlig når min kjæreste (og kone faktisk!) og minstemann hadde tatt fergen/buss over for å heie meg inn over mål!

Dinosaurer er fortsatt mer interessent enn sykkel! Go figure.

Var også strålende support og støtte fra Sagene IF Sykkel i dag - takk skal dere ha!

God støtte og support fra klubben. Takker! :)

Dette innlegget har jeg skrevet i hui og hast - fordi i natt er det avreise til Spania for å sykle bratte fjell i Austuria-regionen i én uke! Spørs om ikke NM-trøya skal få testes litt der nede også! :)