Sider

fredag 5. august 2016

Storm over Atlanteren!

I åtti-en (!) dager har pappa nå vært i robåten sin på vei fra New York til England. En 70-åring som ror alene i en robåt østover i Nord-Atlanteren høres for de fleste ut som galskap. Og det er vel kanskje ikke så langt fra sannheten. Ferden hans kan følges på Facebook-siden hans, og posisjonen hans oppdateres live hver sjette time her.

Posisjonen i skrivende stund

De første to månedene gikk ikke så veldig bra pga mye dårlig vær - som inkluderte at båten gikk halvveis rundt tre ganger, og den ene av disse gangen ble han kastet på sjøen men kom seg opp i robåten igjen. Han ble også nesten kjørt ned av et lasteskip som ikke hadde sett han på radaren.... Og med mye dårlig vær gikk det tregere enn planlagt. Han fikk også ødelagt satellitt-telefonen ganske tidlig pga saltvann som kom inn i båten, og dermed har vi ikke kunnet snakke med ham, og han har heller ikke kunnet sende bilder. Heldigvis har hatt et system til hvor han sender daglige rapporter og automatiske posisjonsrapporter. Det ene bilde vi har fra turen ble tatt av et Kanadisk Kystvaktskip!

Øst for Newfoundland et sted
På den positive siden så sender han over daglige rapporter imellom roøktene, som re-publiseres på Facebookgruppen, og til tross for en del motgang så er han igrunn veldig positiv og trives med utfordringen! Stort sett. Han ser mye naturliv, får rodd mye (digg for han...), og har fokus på oppgavene sine. Og de siste ukene har han vært heldigere med været og har virkelig fått fart på båten! Med god fremgang så er han nå faktisk over to tredjedeler på vei til mål, og nå er det håp om at han ankommer i månedsskiftet august/september, omtrent på ett-årsdagen til at NRK live-intervjet han (1:10:30) på 70-års dagen hans etter målgang Birkebeinerrittet hvor han fortalte om planene sine.

Det er mulig jeg er genetisk disponert for å påta meg ekstreme fysiske utfordringer, men så langt har jeg nok bare skrapt litt på overflaten av hva som er mulig iforhold til denne roturen. Vanskelig å forestille meg flere måneder i en liten robåt med ca ti timer roing daglig, i tillegg til ensomheten og risikoen for dårlig vær, skipstrafikk, eller at utstyr skal bli ødelagt. Det er nok ikke noe jeg kommer til å gjøre med det første, men jeg er stolt av psyken til gamlefar, galskap eller ikke. Imponerende viljestyrke - og så langt har det ikke vært noe snakk om å avbryte turen til tross for varierende fremgang. 

I skrivende stund for eksempel er det en forferdelig storm rett mot han som treffer han i kveld og varer hele morgendagen, så vi følger svært spent med denne helgen... 

Ny storm treffer ham i kveld og varer ut morgendagen... :-(

Forhåpentligvis er dette det siste fæle været han må oppleve før vi får han trygt på land igjen om bare noen uker! Det blir godt for hele familien. Ikke minst han selv. 


1 kommentar:

  1. Takk for din hyggelige omtale, Martin! Den stormen var mer enn utstyret mitt tålte og gjorde at tauet til sjøankeret røyk, roret, alle årene og VHF-antennen brakk. Båten ble bliggende på siden og nesten opp ned i minutter av gangen og rullet helt rundt gjentatte ganger. Det er nok bare i svenske sanger at man kan ro utan åror, så nødpeilesenderen måtte aktiveres og ca 11 timer senere sto jeg på dekket av Ludolf Oldendorff og var en lykkelig mann - med et mislykket prosjekt. Takk for din innsats med diverse redningssentraler under dramatiske timer, Martin, og beklager stress og bekymringer dette ga deg! Skjønner godt du ikke var begeistret da Diana foreslo et nytt forsøk (fra Canada) neste år og din lettelse i går da vi bestente oss for å ikke prøve allikevel. Nå blir det mer tid til familie og venner!

    SvarSlett