Øyeren Rundt 2016 - forsøkte å forsvare trøya.

Først må jeg følge opp mitt forrige innlegg med litt info om hva som skjedde forrige helg med min far...  Han havnet midt i en styrke-11 storm (hakket før orkan, med ca 9-12m bølger og 56knop/29ms vind) og jeg brukte hele lørdagen på å kommunisere med Britisk Kystvakt som ledet redningsoperasjonen, og kommuniserte også utpå dagen direkte med pappa via hans tracker som gjorde at han fortsatt klarte å sende tekstmeldinger. Han ble plukket opp lørdag kveld etter ca 12-timer av skip som kom til unnsetning, og har nå kommet trygt frem Canada. Redningsaksjonen kan leses om på Facebook-innlegget som vi oppdaterte fortløpende forrige helg. Ellers har han kommet med et par oppdateringer etterpå som kan leses på Facebook-siden hans. Kort fortalt så var det en dramatisk slutt på roturen over Atlanteren, men som heldigvis endte bra! Jeg har forresten aldri vært så interessert i vær og vind som etter at jeg begynte med Strava - og den dagen jeg får 29m/s medvind opp Tryvann så tar jeg KOM'en der piece of cake!

Så fra redningsaksjon i Nord-Atlanteren forrige helg skulle det bli mulighet til å teste NM-trøya i et sykkelritt denne helgen! Tidligere i uken satte jeg soleklar ny pers på 20-min watt-test (412w), så jeg hadde igrunn litt tro på en topp-plassering. Men så ble hele familien slått ut av omgangssyke, og hele gårsdagen (lørdag) lå jeg rett ut med en bøtte som nærmeste venn. Følte meg allikevel ikke så verst i dag morges, så tenkte egentlig bare at jeg fikk bli med og ta sjansen. (Her får jeg legge til at sist jeg var syk kolliderte det med Tyrifjorden Rundt, og der startet jeg med samme bære-eller-briste holdning - noe som resulterte i at jeg måtte snu på vei opp Sollihøgda og sykle en slags "bike of shame" tilbake igjen forbi hundrevis av deltagere på vei opp... trist og flaut selv om forklaringen var god...)

Øyeren Rundt har jeg deltatt på fire ganger tidligere, og løypeprofilen passer meg igrunn bra med en bratt knekker litt før mål. Jeg er derfor ikke spesielt interessert i å bli med på noe bruddforsøk, men heller bidra til en samlet flokk før siste bakken.

M30-39 med start rett før oss i førtiårskrisa

Å sykle med NM trøya jeg vant før sommeren forplikter litt - så jeg kunne jo ikke bare ligge bak og dasse. Holdt meg derfor stort sett i fremre del av feltet hele løpet og tok noen drag her og der for å bidra til å tette luker til de syklistene som så farlige ut. Forresten så vant jeg konkurransen om å ha det best festede startnummeret. Som vanlig. Tydeligvis ikke mange som har lest, eller husker, mitt innlegg om hvordan feste startnr som en proff! Hva er greia med å feste startnummeret langt opp på ryggen folkens? Den skal festes over lommene! Og åtte sikkerhetsnåler er tommelfingerregelen. Ikke en i hvert hjørne.. Da blåser den seg jo opp og bremser deg ned! (Og ser skikkelig amatørmessig ut i samme slengen!)

Pro. Tilogmed tatt krølle-trikset.

Er det ikke også pussig hvordan de svakere syklistene er lette å kjenne igjen utifra stil? Det finnes noen unntak så klart - som en av mine hårete lagkamerater fra Sagene beviste i dag. Men stildetaljene er små hint på hvem som er hot og hvem som er not. For eksempel den monstersvære rumpetasken, ass-saveren (i strålende sol...), solbrillene på innsiden av hjelmstroppene, hårete legger, de korte tennissokkene, eller startnummeret langt opp på ryggen. Kall det "give aways". Det er som å spille poker med noen som begynner å pannesvette (e.l.) når de byr høyt med en dårlig hånd. Når en av disse gutta rykker fra feltet i et desperat tv-brudd er det bare å sette seg opp og ta seg en slurk vann. De blir innkjørt før eller siden - ingen vits å gå all-in nå. Men! Når han med de små drikkeflaskene og de glinsende leggene støter, da gjelder det å følge med! Da kan man ikke sitte der og nyte utsikten over Øyeren knaskende på energibaren sin! "Alle mann til pedalene med litt hard wattdunking før det er for sent!"

Og sånn forløp rittet seg: Småstøting fra konkurrenter med varierende stil og snittwatt, og det var igrunn ingen brudd som fikk noe avstand å skrive om. Motvind siste halvdel av rittet inviterte heller ikke til alt for mange forsøk mot slutten. Så scenen var igrunn satt for å dunke opp siste kneika og rulle triumferende over mål! Here I come!

Her kommer klassen min dunkende... photo Ola Morken

Jeg syklet dermed også opp sistebakken i tet og var førstemann av en gruppe på fire mann før det siste litt lettere partiet til mål... Trodde egentlig jeg skulle få en luke der?... På innspurten var det helt slutt dessverre og jeg skjønte at det ikke ville bli pallplass da de andre glei ifra. Forsøkte å spurte men var stokk stiv og satte meg opp litt før mål - slik at et par andre også kunne få passere... værsågod. Nr 6 altså i master 40-44. Er det ikke typisk at det er MIN klasse hvor samtlige av dagens fem beste opp sistebakken (se dagens bestetider på Strava under...) er? Det ser ut som alle de beste på bratte knekkere er i akkurat min klasse... typisk. Gi meg heller noen daffe 30-39 åringer neste gang enn disse hæsjtag #førtiårskrisetreningsnarkomane!

5 raskeste opp sistebakken i M40-44...

Jaja, så fikk jeg brutt trenden med å bli enten nr 1 eller 2 i klassen min i dette rittet... Nr 6 er et bra resultat, og med dårlig oppladning så er jeg igrunn godt fornøyd! Morro å teste NM-trøya også - selv om den blafrer litt mer enn Sagene-trøya (forøvrig Alex Kristoffs unnskyldning for ikke å vinne etappe 2 i Arctic Race ifjor - så den unnskyldningen holder den altså).

Hadde dessverre litt hastverk i dag så fikk ikke deltatt i Rye's matorgie eller i for mye sosial small-talk med andre sykkelnarkomane. Godt vær og fantastisk matservering er nærmest blitt varemerket for dette flott arrangerte rittet! Men så trenger jeg kanskje ikke de vaffelene heller om jeg skal sykle opp sistebakken enda litt raskere til neste år! :)