Pursuit-intervaller!

Syklister er stort sett noen ensomme vesener som gjennomfører de fleste treningene på egenhånd. Når de først sykler sammen er det oftest fordi de ønsker å utveksle hyggelig passiar, gjerne med innlagt kaféstopp. En såkalt "kosetur" eller "søndagstur".

Jeg har ikke noe problem med å innrømme at jeg er en av de mest upopulære medsyklistene når det gjelder slike koseturer. Enkelt og greit fordi jeg ikke har sjelefreden nok til å sykle i sone-1 i flere timer. Forsåvidt er jeg ikke spesielt god på å sykle rolig selv i korte perioder, og er ekspert i å bryte Velominatis regel #86 - "Don't half-wheel.".

Den andre formen for fellessykling er jeg derimot "bedre" til, og det er harde intervalløkter, bakkedrag, e.l.

Grunnen til at to syklister som trener omtrent like mye hvert år kan være i vidt forskjellig form kan delvis forklares at den ene er bedre på å pine seg selv enn den andre, og dette er nok en av mine konkurransefortrinn. For et par uker siden var jeg med på mitt første ritt for året, Stjernetråkken, og konkluderte etterpå da jeg satt og analyserte dataene at det ikke var veldig mye mer belastende enn en relativt vanlig treningsomvei hjem fra jobb. Og det var ikke fordi jeg ikke tok meg ut på Stjernetråkken, men mer fordi jeg er "god", om man kan kalle det det, på å trene hardt på egenhånd. Muligens er det en psykisk lidelse som mer presist kan beskrives som kronisk mangel på selvmedlidenhet under trening og konkurranse. (Du skjønner, jeg lider ikke av mangel på selvmedlidenhet i andre sammenhenger... f.eks. når jeg er syk. Bare spør kona.) 

Uansett: Når man først skal pine seg selv på fritiden så kan det være artigere å gjøre det sammen med andre. Kanskje man finner litt trøst i at de andre har det like jæ"#3lig! Men det aller viktigst er at du lider mer enn du ville gjort på egenhånd. Og om du lider mer, så blir du bedre form! Såfremt du får carte blanche på hjemmefronten til skikkelig restitusjon da.

På Mauritius i forrige uke fikk jeg selvpint litt sammen med min venn Eivind, og for å gjøre det litt ekstra morro (!) kjørte vi et par økter med pursuit-intervaller! Vi kjørte den første økten med fire serier på fire min, hvor han fikk et forsprang i starten på hvert intervall. Økte litt for hver gang da jeg tok ham igjen litt for lett i starten. Man kan faktisk bli skikkelig sliten av bare 4x4, og å gjøre det på denne måten kjører han som gal i front for å holde unna, mens jeg gir litt ekstra for å ta ham igjen. En super måte å få litt ekstra konkurranseinstinkt inn i økta, og også utjevne nivåforskjeller. Og vi ble bra slitne etterpå. Var digg å ligge langflate senere på dagen. På den første økta hadde han goproen min under setet sitt - her et lite inntrykk:

Vi kjørte en ny økt et par dager etterpå med lengre intervaller, og da klarte jeg ikke ta ham igjen på siste draget da det var slakt nedoverbakke med litt for "mye" forsprang (han syklet også meget bra skal sies). Her er det egentlig bare oppfinnsomheten som er den begrensede faktoren - man kan gjøre mye for å sprite opp ellers monotone intervaller!

Artigere selvpining skal man lete lenge etter! :-)