For et par år siden så våknet jeg og oppdaget at jeg likte sild. Det var omtrent samtidig som jeg syntes det var deilig å sove med pysjamasbukse og vinduet på gløtt - og omtrent samtidig som jeg oppdaget de første grå hårene på topplokket. Det tidevannet der klarer man ikke stoppe.
 |
| Over Saltstraumbrua |
I dag ble min aldersklasse 40-44 slått sammen med 45-49 Typisk da at det luktet tigerbalsam ved start. Jeg får kanskje holde kjeft om det... Til neste år har jeg sikkert fått for meg at tigerbalsam er smart. Ironisk så går starten ved verdens kraftigste tidevannsstrøm. Klarer jo faen ikke stoppe det greiene der.
Jeg glemte pulsmåleren, og det er kanskje like greit. Istedenfor å telle pulsen er det kanskje snart på tide med heller å nedtelle den... Hvor mange slag har egentlig den muskelen der?
Om man hopper ut i Saltstraumen er det faktisk ingen vits å svømme motsatt vei. Det er en ustoppelig kraft som drar deg med og spytter deg ut som en fille.
Man blir jo ikke bedre lengre. Det viktigste konkurransefortrinnet de neste tiårene vil være staheten om aldri å gi seg. Jeg ser meg selv som enslig 90-åring som krabber opp til toppen av pallen. Norgesmester i utholdenhet. De andre telte ned sine hjerteslag til null og er allerede blitt skylt ut i ingenmannsland. Jeg er nestemann.
I dag er det fellesstart med vending. Vi skal sykle de samme bakkene tilbake... Men på returen med slitne ben, lavere watt og tregere tider. Og motvind også så klart. At andre halvdel går tregere enn første er skjebnens ironi i dag. Dette er virkelig NM mot strømmen.
I den siste bakken stivner bena et par hundre meter før mål. En identisk kopi av bakken fra i fjor hvor jeg knuste konkurrentene. Bare nå langt pokker i vold i nord-Norge et sted. Ett år eldre og to hundre watt svakere. Tredjeplassen fordøyes med en kopp kaffe og wienerbrød etter målgang.
 |
| Vi får nyte utsikten av Saltstraumen |
Bak pallen raser Saltstraumen. Påminnelsen til alle oss som står på den at man klarer jo faen ikke stoppe det greiene der.
Ingen kommentarer: